Kostnaden for misligholdte mikrolån kan flyttes til å betale for helseforsikring og utvide UHC Helseforsikring for mikrolåntakere og deres familier kan redusere de høye kostnadene for misligholdte lån, og omdirigere kostnadsbesparelsene til helsefinansiering og utvidet UHC for sårbare låntakere.
Hvordan frigjøre milliarder til helsefinansiering?
I en tid hvor globale bistandsbudsjetter presses og én av fire bistandskroner globalt forsvant i fjor, blir spørsmålet ikke bare hvor mye bistand som gis, men hvordan hver bistandskrone kan utløse størst mulig langsiktig effekt. Det er bakgrunnen for at utviklingsdebatten nå i økende grad handler om lokal kapitalmobilisering, katalytisk bruk av bistand og risikoreduksjon.
Nå samles norske bistands- og utviklingsaktører til diskusjonen «Hvordan kan land finansiere egen utvikling – og skal vi bidra?». Det er et nødvendig spørsmål i en tid hvor bistandsbudsjetter presses, og finansieringsgapene vokser. Men én mulig systemmekanisme er fortsatt overraskende fraværende i denne debatten: sammenhengen mellom helse og finansiell risiko.
Helsebeskyttelse er ikke bare en sosial kostnad, men potensielt også en økonomisk stabiliserende mekanisme som kan redusere kredittrisiko, styrke lokale finansielle systemer og bidra til mer bærekraftig kapitalmobilisering.
I store deler av Afrika finansierer mikrofinansinstitusjoner allerede skolepenger, vanntanker, klimatiltak og småbedrifter. Likevel brukes den samme finansielle infrastrukturen sjelden til helsebeskyttelse — selv om sykdom er blant de største årsakene til mislighold og økonomisk tilbakefall blant lavinntektsfamilier. Det avslører et blindpunkt i dagens utviklingsfinansiering.
Fra kredittap til helsefinansiering
Helse og finans behandles fortsatt som separate sektorer, selv om de i praksis er tett sammenvevd. For lavinntektshusholdninger henger sykdom, gjeld, tilbakebetalingsevne og økonomisk overlevelse uløselig sammen. Likevel organiseres store deler av utviklingspolitikken fortsatt som om helse er et rent sosialpolitisk spørsmål, løsrevet fra finansielle systemer og kapitalmarkeder.
De siste tiårene har det vokst fram omfattende finansielle infrastrukturer i afrikanske markeder. Aktører som IFC, Norfund, Goodwell og Abler Nordic investerer betydelig kapital i mikrofinansbanker. Dette handler ikke lenger bare om små lån, men om å bygge finansielle systemer som når millioner av mennesker som ellers står utenfor tradisjonelle banker.
Samtidig er helsefinansiering fortsatt i stor grad organisert gjennom fragmenterte bistandsprogrammer, donorfinansierte pilotprosjekter og kortsiktige subsidier. Paradokset er derfor tydelig: Mens kredittinfrastruktur, betalingssystemer og distribusjonsnettverk allerede eksisterer, behandles helsebeskyttelse fortsatt som om infrastrukturen må bygges fra bunnen av.
Det er en systemsvikt. I praksis er helserisiko også en driver for kredittrisiko. Når en lavinntektshusholdning rammes av sykdom, faller ofte inntekten samtidig som helseutgiftene øker. Resultatet blir ikke bare sosial sårbarhet, men også misligholdte lån, høyere tapsavsetninger og dyrere kapital.
I dagens bistandsdebatt diskuteres «derisking» ofte i sammenheng med store investeringer og privat kapital. Men erfaringer fra mikrofinanssektoren tyder på at grunnleggende helsebeskyttelse i seg selv kan fungere som en form for systemisk derisking i lavinntektsmarkeder.
Erfaringer fra feltet
Erfaringer fra operative mikrofinans- og helseforsikringsordninger i Kenya illustrerer hvor tett helse og finansiell risiko faktisk henger sammen.
I enkelte utlånsporteføljer ligger gjennomsnittlige mikrolån på rundt NOK 3.500, med årlige renter på om lag 33 prosent og misligholdsnivåer rundt 14 prosent. Når låntakere og deres familier inkluderes i grunnleggende helseforsikring, viser erfaringene samtidig at misligholdet i enkelte porteføljer kan falle til rundt 4 prosent.
For et typisk mikrolån kan reduksjonen i forventede tap alene tilsvare rundt NOK 500 per lån. I dagens forsikringsmarked kan et slikt beløp være tilstrekkelig til å finansiere grunnleggende helseforsikring for en låntaker og dennes familie, inkludert sykehusdekning på NOK 15.000.
Overført til større deler av mikrofinansmarkedet representerer dette potensielt svært store verdier. I Kenya kan tilsvarende reduksjoner i kredittap i prinsippet frigjøre milliardbeløp som alternativt kunne bidratt til helsebeskyttelse for sårbare husholdninger.
Samtidig kan lavere kredittrisiko styrke den finansielle bærekraften i mikrofinansinstitusjonene selv. Erfaringer fra operative porteføljer tyder på at kombinasjonen av redusert mislighold og integrert helsebeskyttelse også kan gi vesentlig sterkere økonomisk robusthet enn tradisjonelle utlånsmodeller.
Dette peker mot en lite diskutert innsikt i utviklingsdebatten: at deler av kostnaden ved helserisiko allerede er priset inn i finanssystemet gjennom høy kredittrisiko, høye renter og store tapsavsetninger.
Dersom bedre helsebeskyttelse reduserer denne risikoen, kan noe av den frigjorte kapitalen i praksis bidra til å finansiere selve helsebeskyttelsen.
Fra bistand til kapitalmobilisering
Dette utfordrer også hvordan bistand tradisjonelt har forstått helsefinansiering.
Store deler av dagens modeller er fortsatt avhengige av kontinuerlige subsidier, donorfinansiering og prosjektbaserte ordninger. Slike mekanismer vil fortsatt være avgjørende i humanitære kriser og for de mest sårbare gruppene.
Men dersom bedre helsebeskyttelse samtidig styrker tilbakebetalingsevne, reduserer kredittrisiko og frigjør kapital i lokale finansinstitusjoner, åpner det også for en annen type utviklingsfinansiering — basert på selvforsterkende økonomiske mekanismer snarere enn permanent ekstern støtte.
Dermed handler helsefinansiering ikke bare om sosial beskyttelse. Det handler også om lokal kapitalmobilisering, risikodeling og hvordan bistand kan brukes mer katalytisk til å styrke eksisterende økonomiske infrastrukturer.
Digitale infrastrukturer gjør det i dag mulig å integrere helsebeskyttelse tettere i eksisterende finansielle relasjoner gjennom mikrofinans, betalingssystemer og risikodeling.
Dette handler ikke om å erstatte offentlig helsefinansiering eller staten. Det handler om å erkjenne at eksisterende finansielle systemer allerede når store deler av befolkningen — og at disse strukturene kan brukes langt mer strategisk enn i dag.
En ny utviklingsdebatt
Norsk utviklingspolitikk er allerede i ferd med å bevege seg mot sterkere fokus på systemeffekt, lokal kapitalmobilisering, katalytisk bruk av ODA, derisking, risikodeling og hvordan bistandsmidler kan utløse større langsiktig utviklingseffekt.
Det er en nødvendig utvikling.
Dersom bedre helsebeskyttelse samtidig kan redusere kredittrisiko, styrke finansielle porteføljer og frigjøre lokal kapital, peker det mot en annen type utviklingsfinansiering — hvor bistand i større grad brukes til derisking, risikodeling og mobilisering av bærekraftige lokale systemer.
Kanskje er den viktigste ubesvarte utviklingspolitiske utfordringen ikke hvordan man finansierer helse isolert — men hvordan helse kan bli en integrert del av mer robuste og inkluderende finansielle systemer.
See the Potential of Insuring Your Loan Portfolio
Explore how protecting your credit customers with insurance could reduce credit losses and improve the economics of your loan portfolio.